Grenser for høflighet?

img_0034 (1)Jeg gikk en kveldstur på ski denne helgen. Det var nesten perfekt føre, så tingenes tilstand var ganske bra. Idyllen ble imidlertid brutt da en dame og en hund kom susende forbi meg på venstre side. Dette var jo ikke noe problem i seg selv, for jeg har verken noe imot damer eller hunder. Problemet oppsto når hunden til damen virra seg bort til min side av sporet, hvorpå den satte tennene i låret mitt. Ja – bikkja beit meg skikkelig!

Dama utbrøt et sprudlende «beklager» og hastet videre i god stil. Det mest irriterende oppi det hele var imidlertid svaret mitt: «det går fint det» …Det går fint det?

For sent slår det meg at det aldeles ikke går fint at en møkka bikkje (som tydeligvis har blitt drillet til å angripe vilt fremmede folk i løypa), og dens dustete eier (som tydeligvis ikke makter å kontrollere sin rabiate hund) utsetter meg for dette. Men neida…»det går fint det» (jeg erindrer til og med at jeg sa det med blid og hyggelig stemme, om enn ikke med utropstegn bak) Etter å ha forsikret meg om at jeg ikke var i umiddelbar fare for akutt hundegalskap (det var blod, men ikke hull i buksa), brukte jeg de neste 10 minuttene av turen til å grunne over hva jeg burde ha sagt.

Et bra svar kunne for eksempel vært: «Faen!» (helst med klar og sterk stemme), «se å få kontroll på den fillebikkja»!», gjerne etterfulgt av «du vet at jeg kan få den avliva…bikkjer som angriper mennesker kan faktisk avlives ved lov, visste du det?» En perfekt avslutning på seansen kunne vært at jeg trampet videre i indignasjon og snudde meg og sa «skal ikke anmelde deg, men sørg for å passe på bikkja di neste gang». En slik kraftsalve hadde nok lært både hundeeier og bikkje en lekse.

Problemet med denne type situasjoner er at du ikke kan spole tilbake og avgi nytt svar. Og å si ifra på et senere tidspunkt kan bære virkelig galt avsted. I etterklokskapens lys ser jeg at det ovenstående drømmeutsagnet kanskje hadde vært litt «over the top». Episoden gjorde meg simpelthen ikke sint nok, det gjorde jo ikke spesielt vondt, varm som jeg var midt i økta. Men neste gang kommer jeg ikke til å si «det går fint det». Greit at vi er kondisjonert til å være høflige, men det får være grenser…

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Livet og merket med . Bokmerk permalenken.

2 svar til Grenser for høflighet?

  1. Linn sier:

    En utrolig morsom historie, men herregud, du kan jo ha fått rabbies Øyvind! Kom deg til legevakta og få stivkrampesprøyte med en gang! Og det skulle du sagt: «Hey, stopp en halv! Denne legetimen for stivkrampesprøyta, den skal den fillebikkja få betale!» (Med ekstra trykk på fillebikkja)

    Makan!

    http://linnslilleverden.blogspot.com/

  2. edition5 sier:

    Du kan være helt trygg på at den bekymringen streifet meg mer enn en gang…

    Men er litt urolig nå faktisk, for når jeg våkna opp idag tidlig så hadde jeg frådet utover senga og idag har jeg ikke gjort annet enn å kaste opp gult slim, dessuten tok jeg meg selv i å glefse etter en gammel dame på bussen idag. Mulig jeg er iferd med å bli forkjøla eller noe? 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s