Alternativ til økonomisk vekst?

prosperity-without-growth (1)Noen ganger kommer man over bøker som stimulerer til ettertanke. Tim Jacksons «Prosperity Without Growth» (2009) er en slik bok. I boken tar Jackson et oppgjør med kapitalismen. Jacksons tese er at økonomisk vekst ikke er forenlig med bærekraftig utvikling. Denne delen av Jacksons bok er ikke spesielt revolusjonerende. Den understreker bare det mange meteorologer, havforskere, og biologer har forsøkt å formidle lenge, nemlig at befolkningsøkningen og det økende ressursforbruket er iferd med å tøyle jordas økologiske bæreevne til bristepunktet. I motsetning til sine vitenskapelig anlagte meningsfeller nøyer ikke Jackson seg med å beskrive situasjonen slik den er. Det mest interessante aspektet ved boken er Jacksons «løsningsforslag» på utfordringen vi står ovenfor.

En visjon basert på moderasjon

Ifølge Jackson har vi fortsatt en ørliten sjanse til å unngå galopperende klimaendringer og globalt økologisk sammenbrudd. Haken ved Jacksons plan er at vi (især de rikeste landene) må gi avkall på økonomisk vekst – i lang tid framover. Jacksons anbefalinger innebærer ikke en fullstendig avvisning av kapitalismen som styringsinstrument. Konfrontert med utfordringer i en skala det kan være vanskelig å abstrahere maner Jackson simpelthen til moderasjon. Deri ligger en erkjennelse av at det ikke er mulig å endre verdens produksjons- og forbruksmønstre, innenfor en tidshorisont og i et omfang, som tar forskernes advarsler og økonomenes bekymringer alvorlig på en og samme tid.

Det ultimate «Catch 22»

Dilemmaet knyttet til tøylesløs økonomisk vekst inneholder i seg kimen til et forestående sivilisasjonssammenbrudd. En kjølig analyse av mulighetene for å unngå ovennevnte dommedagsprofeti indikerer at vi står ovenfor valget mellom to onder (derigjennom uttrykket catch 22; en situasjon der det ikke er et gunstig utfall blant alle de mulige valgene).

Økologisk kollaps eller…

På den ene siden kan vi fortsette å basere oss på sosiale, politiske og ikke minst økonomiske strukturer som støtter opp under vekst som overordnet styringsmål. Dette er menneskehetens «default option». At miljøutfordringene lar seg løse med det økonomiske tankegodset som informerer politiske beslutninger idag, både på stat og individ nivå, er sannsynligvis en illusjon. Kalde fakta levner liten tvil om at vi har mislykkes i våre forsøk på å dempe den totale belastningen på miljøet innenfor rammene av dagens system. I en epoke hvor norske politikere har snakket varmt om nødvendigheten av miljøtiltak, har CO2 utslippene økt jevnt og trutt de siste 20 årene. Globale utslippstrender tegner et liknende, men mye mer skremmende bilde. Siden 1990 har de globale CO2 utslippene økt med 40 prosent. Dersom verdensøkonomien fortsetter å vokse i samme tempo som tidligere vil verdensøkonomien være 20 ganger større i år 2100.

Økonomisk kollaps?

Alternativet: Et samfunn uten økonomisk vekst, er nesten umulig å forestille seg i praksis. Bare tittelen på Jacksons bok er nok til forårsake åndenød hos markedsliberalister (ikke bekymre seg, at de autoimmune forsvarsmekanismene til skoleøkonomene trer  ikraft kan like gjerne være et tegn på at man er på sporet av noe 🙂 ). Miljøtiltak som baserer seg på å redusere økonomisk vekst vil bli møtt av et unisont hylekor fra verdens finansministere: «ikke mulig!». Økonomisk vekst er målsetningen til alle regjeringer, derav vår tilbøyelighet til å måle staters suksess utifra bruttonasjonalproduktet (summen av varer og tjenester produsert i et land). Vår strukturelle avhengighet av vekst er først og fremst knyttet til arbeidsplasser – som igjen er avhengig av en hyperaktiv forbrukskultur (materialisme), hvis grunnlag forsvinner når den økonomiske veksten uteblir. Fra et politisk ståsted er det derfor ønskelig å opprettholde økonomisk vekst, nesten til enhver pris, fordi det det bidrar til å opprettholde den sosiale stabiliteten i samfunnet. De fleste politikere vil føle seg ubekvemme med å gå til valg under parolen «Du kan stole på oss når det kommer til null vekst!».

Velferd uten vekst

«What makes it impossible to stop growth growth even though it is killing us?» Spørsmålet lar seg ikke besvare med noen få flyktige setninger. Jackson antyder at vi som kollektiv er på vei mot en ukjent og turbulent framtid. Miljøtiltak på en skala som tar forskernes advarsler på alvor lar seg ikke gjennomføre uten at vi redefinerer de politiske, økonomiske og sosio-kulturelle  modellene som er styrende for ressursbruken vår idag.  System endringer i denne skalaen må underbygges av en villet reorentering av verdier og normer i samfunnet. I motsetning til konvensjonelle økonomiske teorier, mener Jackson at et samfunn uten vekst – ikke er ensbetydende med mindre velferd. Oppsiktsvekkende nok fremstår ikke Jackson modell som urealistisk eller naiv, snarere tvert imot. Sammenlignet med «business as usual» alternativet virker Jacksons løsning rasjonell.

En des-incentivisering av mekanismer som opprettholder vekst impulsene i samfunnet vil åpne opp for alternative satsinger (og arbeidsplasser). Et slikt samfunn vil bære i seg kimen til en redefinisjon av velferdsbegrepet – dels basert på verdier som ikke kan måles i kroner og øre. I likhet med de økologiske tjenestene vi i siste instans er avhengige av for å leve lider også den kollektive og individuelle moralen under mantraet av økonomisk vekst. Som individer risikerer vi å bli redusert til økonomiske enheter hvis opplevelse av lykke er knyttet til en uproduktiv søken etter status. Under slike forhold er det ikke lett å «se skogen for bare trær». Jackson antyder at vi har mistet noe viktig på veien.

Politiker uten politiske antenner søkes

Noen få ganger i løpet av deres karrierer blir politikere konfrontert med problemer; som krever av dem at de gjennomfører det som er nødvendig – snarere enn det som er politisk mulig. Hvorvidt vi befinner oss i en slik situasjon nå er umulig for mange av oss å svare autoritativt på. Til det fremstår de globale miljøutfordringene som for lite konkrete og fortoner seg dessuten som nærmest adskilt vår subjektive opplevelse av virkeligheten (ikke på Tuvalu!). Men det er nettopp derfor – vi knapt har noe annet valg, enn å ta forskernes advarsler til etterretning. Videre ligger det sannsynligvis ikke i vår natur og ofre så mye i nuet, for en gevinst som først og fremst kommer våre barn og barnebarn til gode. Men dette dreier seg ikke bare om velferden til de ufødte, men også om de som lever under forhold langt dårligere enn oss selv idag. I en verden med begrensede ressurser, sier det seg nesten selv – at enda mer ressursbruk hos de som allerede har mye vil redusere tilgangen til de som har lite.

Positivt budskap

Men Jacksons budskap er positivt. Boka gir leseren en følelse av at det finnes en farbar vei ut av uføret vi befinner oss. Forfatteren maner ikke til revolusjon, snarere en reevaluering av det økonomiske paradigmet som har ført oss hit (på godt og vondt). At Jackson vektlegger offervilje gir boka troverdighet. Viktig å merke seg er at Jackson skiller mellom vekst og utvikling, og hevder at sistnevnte fortsatt vil la seg gjennomføre i et samfunn hvis innbyggere har vendt ryggen til økonomisk vekst som overordnet mål for velstandsutviklingen.

Utvikling er jeg for, og at vi gir oss selv en fair sjanse til å avverge «jordas undergang» noterer jeg som et pluss. Hvis du finnes der ute «politiker» – og tør, kan det hende at det er flere enn meg som blir med deg ut i det «ukjente». En takk til Jackson for at han skisserer et mer eller mindre troverdig alternativ til dagens hodeløse vals inn i fremtiden ;), det siste ordet er ikke sagt i denne debatten.

 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøker, Klimapolitikk og merket med , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Alternativ til økonomisk vekst?

  1. Atle sier:

    Svært interessant innlegg. Spesielt med tanke på at makroøkonomien, uavhengig av lære og innfallsvinkel, tar sikte på å alltid fremme vekst, gitt ikke prisstigningen blir for høy. Senest for et par dager siden leste jeg en artikkel i The Economist, der en foreslo å øke inflasjonsmålene verden over med 2-3 prosentpoeng, (for å gi mer slakk på renta ved lavkonkonjunktur) noe jeg anser praktisk umulig uten at verdensøkonomien vil vokse svært mye kraftigere enn i dag.

    Og så, med forbehold om at dette kan virke naivt, misforstått, eller uten evne til å tenke utenfor boksen: Slik jeg forstår det går mye av løsningen ut på å redusere aktiviteten i konsumentkulturen, og dermed kutte unødvendig ressursbruk, samt utslipp av miljøskadelige stoffer. Går teorien ut på å til dels gjøre arbeid uten individuell gevinst(lønnsslipp)? Men heller bygge en struktur rundt ett sett arbeidsoppgaver en felles gjør for samfunnet, som på lik måte vil styrke samfunnet, men uten like høyt undøvendig forbruk? (at bakeren vil bake brød tilsvarende det bygda behøver).

    Jeg har alltid trodd på menneskets egoisme som sterkere enn hva Ola Nordmann tror, og at nestekjærlighet tilnærmet kun er til stede i tilfeller det indirekte møter våre egoistiske motiver. Men er denne egoismen, og derav kapitalismen, et resultat av individets miljømessige påvirkning, og ikke(ihvertfall ikke like sterkt) medfødt(får se om Harald Eia tar opp egoisme framover), er dette absolutt en mulighet. Isåfall må en begynne på dette nivået, da jeg er redd individets «rasjonalitet» ikke vil tillate noe annet, selv om en vet det er best kollektivt. Et interessant eksempel på dette i mine øyne er Kina, der det fødes rundt 125 gutter per 100 jenter. Selv om de(håper jeg, med deres medietilstand) er klar over de gigantiske samfunnsproblemene de står og vil stå ovenfor ift spesielt kriminalitet, med 1/5 menn uten mulighet til å finne seg kone, tenker enhver familie at «jaja, men JEG trenger en gutt», og tar man i betraktning at de i egen levetid vil oppleve problemene, noe som bør påvirke mer enn bekymringen for problemer i framtiden(miljømessige), virker slik nestekjærlighet vanskelig å oppdrive.

    Et aspekt jeg ikke helt forstod/lurer på, er pengers verdi i det hele. Alle mulighetene penger åpner for, med tanke på bytte av realgoder, ser jeg ingen åpenbar substitutt for, dersom en del av planen var å «gjøre penger mindre viktige/verdt». En klar sektor jeg forsåvidt er fullt enig i at en kan, og kanskje bør, deaktivere er spekulasjonsmarkedet. Slik jeg ser det, er spekulering i valuta, aksjer, obligasjoner mm, aktiviteter som fremmer vekst og ressursbruk, men uten en nødvendig og direkte «gevinst», eller hva en bør kalle det. Vanskelig å tenke slik, men jeg mener det er unødvendig, da realgodene kan omsettes fint uten. Men kan du utdype mer om bokens perspektiver rundt dette? hvis ikke får jeg vel gjøre noe jeg sjeldent gjør, i sommer(lese bøker, altså denne ;)).

    Flott innlegg! – Atle

  2. edition5 sier:

    Atle,

    Interessante innspill. Hvordan i all verden rota du deg fram til denne bloggen forresten :)? Å forsøke å sammenfatte Jackons budskap med 1500 ord er ikke enkelt, så du får tilgi meg mine “forenklinger” i ovenstående tekst. Men temaet er interessant – så jeg forsøker gjerne å utdype!

    At The Economist argumenterer for å øke inflasjonsmålene er ikke overraskende. De representerer en neoliberalistisk tankegang – hvis oppskrift for å løse økonomiske utfordringer, nærmest er opplest og vedtatt blant de fleste “seriøse” økonomiske aktører idag. Om denne oppskriften, som i all hovedsak innebærer og overlate markedet til seg selv gjennom deregulering, privatisering, liberalisering av markeder osv. er den beste løsningen ift. de globale miljøutfordringene vi står ovenfor er heller tvilsomt (i The Economist sitt forsvar skal det sies at de faktisk anbefaler en flat skatt på karbon utslipp, men dette er unntaket som bekrefter regelen).

    Nicholas Stern utga i 2006 en rapport på vegne av den britiske regjeringen (The Stern review on the economics of climate change) hvor han karakteriserte de globale klimautslippene som “the biggest market failure ever seen”. Problemet med markedet per dags dato er at det ikke verdsetter den “naturlige kapitalen” og de økologiske tjenestene i kroner og øre – noe som resulterer at økosystemets tjenester blir ignorert, ødelagt eller brukt opp. Det gjøres en del innenfor dette området allerede, men helhetlige øko-økonomiske modeller med prissignaler som reflekterer de reelle (basert på dagens kunnskap) kostnadene knyttet til ødeleggelse av økosystemet, er ikke i nærheten av å bli institusjonalisert på en meningsfull måte. Konfrontert med globale miljøutfordringer i denne skalaen fortoner markedet seg som en dårlig ”løsningsnøkkel”. På tross av at markedet bidrar til innovasjon og teknologiske løsninger – og at dette gir effektiviseringsgevinster ift. miljøet, hjelper det lite (totalt sett) at utslipp per enhet går ned noe, når volumet av utslipp og ressursbruket vårt øker desto mer.

    Jeg tror du er inne på noe når du sier at et samfunn uten vekst i større grad må organiseres rundt “viktige oppgaver”. Dette var også et av poengene til Tim Jackson. På dette punktet (jeg går utfra at du siktet til arbeidsplasser primært?) kommer imidlertid øko-økonomi modellene til kort. Ingen har definitive løsninger på spørsmålet knyttet til opprettholdelse av sysselsetting uten en vekstmodell som strekker seg inn i evigheten. Men det betyr ikke at løsningene ikke finnes! Jackson snakker om at vi i siste instans kanskje må innfinne oss med å i større grad dele arbeidsoppgavene mellom oss, eller rett og slett arbeide mindre (f.eks 4 dagers uke). Herman Daly, en av pionerene innenfor økologisk økonomi hevder livet i en såkalt “Steady state economy” (null vekst) ikke trenger å bli så forferdelig som noen kanskje ønsker å fremstille den!? Man kan jo like gjerne stille seg spørsmålet om hvor arbeidsplassene blir av under dagens modell, spes. projisert inn i fremtiden? Mange av spørsmålene knyttet til sysselsetting, vil vi jo måtte stille oss uavhengig om vi tilpasser oss en hverdag med mindre ressursbruk eller ikke. Å fokuserer for ensidig på konseptet «økonomisk vekst» er sannsynligvis ikke så lurt, det bidrar til en viss grad til å tåkelegge dilemmaet vi står ovenfor. Det er måten verdiskapningen i samfunnet foregår som er avgjørende. Kvalitet framfor kvantitet. Utvikling framfor vekst.

    Uansett vil en planmessig reduksjon av overforbruket innebære en større grad av regulering ift. hva det private markedet kan og ikke kan gjøre. Men noen av disse endringene innebærer ikke annet enn å redefinere og regulere praksis som under den eksisterende modellen fremstår som irrasjonelle! Daly nevner f.eks. at det er fullt mulig å produsere biler som varer i 20 år istedenfor 10 år med dagens teknologi. Produserer du 1000 biler resulterer det i at du kun trenger å produsere 50 i året istedenfor 100, altså en halvering av ressursbruken – uten nevneverdig forringelse av velferden for konsumentene, snarere tvert imot. Dette er et eksempel på en type endring som hvis gjennomført nærmer seg det du snakket om; at man produserer utfra reelle behov mer enn markeds/forbruks styrt etterspørsel. At man idag bruker 4800 milliarder (globalt) på reklame (til ting vi egentlig ikke trenger) er også et paradoks. Avskaffer man denne praksisen “en masse” blir man kvitt et annet problem ;). Uansett hvordan man snur og vender på det blir det imidlertid et element av “back to basics” over en villet endring i forbruk, men jeg er ikke så sikker på at det trenger å gå utover livskvaliteten.

    Mye av det vi ønsker å bruke tid og penger på idag er jo nettopp gratis (naturopplevelser, fritid, fellesskap??). Jackson antyder at markedet for denne type “tjenester” vil øke dramatisk i en verden inneforstått med at det finnes grenser for ressursbruk og forbruk. At dette vil kreve livstilsendringer, endog endring i kulturen vår (interessant nok er dette temaet for Worldwatch sin nye rapport: “Transforming cultures”; If humanity is to thrive long into the future, we’ll need to orient our cultures on sustainability, not consumerism), er hevet over enhver tvil. Interessant nok viser flere studier at velstand over et gitt punkt ikke bidrar til å gjøre oss mer lykkelige. Alt er relativt, idag er det nok mange som ville føle seg litt mindre lykkelige uten mobiltelefon, mens vi for 30 år siden var minst like lykkelige med fasttelefon. Dessuten har vi jo livsstilssykdommer, f.eks er det over en milliard mennesker som idag sliter med fedme relaterte sykdommer. At vi slafser i oss mer kjøtt og sukker idag enn tidligere er symptomatisk for en grådighetskultur preget av «instant satisfaction».

    Det er ikke snakk om å avskaffe “lønnslipp” per se, markedskreftene vil fortsatt være styrende – om en noe vingeklippet. Igjen blir det en vurdering av hvordan vi ønsker at fremtiden skal se ut? Med dagens kurs er vi iferd med å skape en situasjon hvor vi ødelegger mer enn vi skaper. Fortsetter vi slik vil kapitalismen til syvende og sist spille fallitt. Ifølge Jacob Bomann-Larsson (siviløkonom faktisk ;)) “trenger vi et optimalt (best mulig) og ikke et maksimalt (mest mulig) forbruksmønster og forbruksnivå. Vi trenger en samfunnsøkonomisk termostat som forteller oss når nok er nok, for nok er også best”. I et “nok” scenario vil nødvendigvis de som “har mer enn nok” måtte moderere seg. Lønna vil derfor også måtte fordeles mer “rettferdig”. I Norge hvor vi har opprettholdt en relativt egalitær lønnstruktur vil ikke dette by på like store utfordringer som i f.eks USA, hvor ulikhetene er svært store. Herman Daly nevner Plato; filosofen mente at akseptable lønnsforskjeller innebar en faktor på 4. I USA ligger den per dags dato på 500.

    I en stortingsmelding skrevet i 2002 står det: “I følge UNEPs Global Environmental Outlook 2000 må ressursforbruket i industrialiserte land ned til en tiendedel av dagens forbruk dersom tilstrekkelige ressurser skal kunne anvendes til å dekke behovene i fattige land. …”. Dette dreier seg altså ikke bare om intern fordelingspolitikk. Uavhengig av at vi ikke er i nærheten av å nå ovennevnte målsetning, virker det svært sannsynlig at befolkningene i de rikeste landene må forberede seg på en fremtid hvor økning i livskvalitet må skje med et betydelig lavere ressursforbruk.

    Jeg deler imidlertid din pessimisme vedrørende menneskets kapasitet til å gjennomføre de endringene som trengs i dette tilfellet. Og det har litt å gjøre med at jeg kjenner meg selv! En ting er å snakke om dette her. En annen ting er å ta konsekvensen av det. Hadde jeg hatt en jobb hvis lønnslipp var avhengig av at jeg promoterte L’Oreal Shampoo (mye kjemikalier i de greiene der) eller var markedsansvarlig for et oljeselskap hadde jeg ikke vært så begeistret for forslag som innebar en planmessig reduksjon av den økonomiske veksten. Finansfolka, er nok de som har mest grunn til å bli krakilske (og blir det). Her snakker vi om en yrkesgruppe hvis lønnslipp er avhengig av forventningen om mer vekst (om veksten resulterer i reel verdiskapning er kanskje mindre viktig ;)). De hevder selv at de er oljen som smører økonomien – og det kan godt hende at de bidrar til det. Men hvis økonomien ikke lenger produserer varer som bidrar til å øke livskvaliteten vår på en meningsfull måte og dertil ødelegger de naturlige tjenestene til naturen (hvis evne til å levere faktisk ikke er underordnet ”økonomiske lover”) er det betimelig å spørre om det ikke er på tide å bytte både motorolje og motorsystem. Folk som innehar slike stillinger er ikke noe mer eller mindre uetiske enn f.eks folk som jobber med bistandspolitikk, men kan hende – er det samfunnsøkonomisk rasjonelt at de bruker energien sin på noe annet?

    Før jeg fortaper meg helt i dårlige metaforer her, vil jeg si at målsetningen til Jackson og andre ikke er avskaffelsen av kapitalisme som styringssystem. Hans løsninger er snarere en respons til en situasjon som begynner å bli prekær. Optimalt sett hadde ressursutnyttelsen og forbruket vårt foregått på en bærekraftig måte (defakto dekoblet naturens bæreevne). Men vi befinner oss ikke der idag. Konfrontert med tilsynelatende uløselige dillemaer er det viktigere enn noensinne at vi ikke “stivner foran rattet” (kom det en metafor til gitt :)). Det hadde vært hyggelig om vi befant oss i en situasjon hvor vi kunne debattert dette på et rent «akademisk nivå», men dessverre er dette en eksistensiell debatt hvis kjerne berører dagens (forbruks) kultur og livsstil mer enn noe annet. Å redusere den økonomiske veksten er et middel for å nå målet, men ikke et mål i seg selv.

    Anbefaler deg forøvrig å lese Jacksons bok uansett!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s